Arbeid med mening

Han begynte altså i 1991, og nå skriver vi 2024. Litt av en reise i tid og helt sikkert innhold. Fra den gang en ganske så analog verden til dagens digitale hverdag.

– Du kom til Negotia – den gang NOFU – som 35-åring, og ble her arbeidslivet ut. Hvorfor?

– Det er ikke så lett å svare kort og enkelt på det, og jeg kan i hvert fall si at det ikke var planen da jeg ble ansatt som rådgiver. Da hadde jeg vel et fire-femårs perspektiv, kanskje. Men så var det veldig spennende da, å jobbe i en fagforening. Det var arbeid med mening.

Pål har hatt flere jobber i Negotia. Etter stillingen som rådgiver ble han opplæringskonsulent. Han han er tross alt utdannet lærer! Deretter organisasjonssjef og så utviklingssjef med kurs og kompetanse som kjernevirksomhet.

– Alle mulighetene jeg har fått teller selvsagt også mye for at jeg har blitt værende. Men det viktigste av alt er nok alle de flotte kollegaene jeg har fått jobbe med og alle folka «der ute» – medlemmer og tillitsvalgte – som jeg har møtt gjennom disse årene. Å se mennesker utvikle seg og vokse, det er bare gull!

Den gode prosessen

– Hvilke høydepunkter vil du trekke fram fra den lange karrieren?

– Det er mange. Jeg husker en av de første store sakene jeg hadde for et medlem som var blitt oppsagt. Jeg kjempet hardt for at hun skulle få tilbake jobben, men uten å lykkes. Likevel kom det en stor blomsterbukett med takk for innsatsen fra henne til kontoret noen dager senere. Hun var fornøyd med at forbundet hadde stilt opp og gjort det vi kunne for henne.

Naturlig nok kommer ikke Pål utenom Kompetanseprogrammet for tillitsvalgte når de store tingene skal oppsummeres. Dette er selve kurset som nye tillitsvalgte loses gjennom for å bli preppet til å stå stødig i rollen. En stor omlegging ble gjort en gang utpå 2000-tallet, med pedagogikken i høysetet; mer dynamikk i læringen og mindre foredragspreg.

– Det er ikke å ta for hardt i å si at det var en viss motstand internt i administrasjonen da vi gjorde denne omleggingen i tillitsvalgtopplæringen. Ganske tydelig uttalt motstand, faktisk. Men da gjelder det å tenke at det er en del av prosessen. Den gode prosessen er helt avgjørende å finne gode løsninger. Og resultatet … ja, det ble veldig bra det.

– Jeg vil også framheve etableringen av OK-avdelingen (organisasjon og kompetanse, red. anm.) som et høydepunkt. En avdeling i administrasjonen med ansvar for både kurs og oppfølging av organisasjonsapparatet. Det er den jeg forlater nå når jeg blir pensjonist. Litt vemodig er det, men jeg er klar for en ny epoke i livet nå.

Fra analog til digital

Tidlig på 1990-tallet hadde de ansatte i administrasjonen pc-er i nettverk og brukte Word Perfect. De skrev brev og sendte i posten, og brukte telefon. Noe særlig mer teknologi var det ikke i kontorhverdagen den gangen.

Hva ser du som de største forskjellene på før og nå?

– Det er jo det du nevner, det teknologiske, arbeidsverktøyene. Vi hadde ikke mobiltelefoner, internett eller e-post. Det var en annen tid på den måten. Likevel er nok ikke sakene vi jobber med så forskjellige fra før. Vi fins fordi arbeidstakere trenger oss. Folk blir fortsatt oppsagt. Bedrifter omorganiserer og nedbemanner. Tillitsvalgte har den samme jobben med å drøfte og forhandle med ledelsen og passe på at tariffbestemmelsene følges. Problemstillingene har egentlig ikke endret seg så mye.

– Men den digitale tidsalderen, med alle de nye verktøyene, gjør det fagforeninger som Negotia noe bedre?

– Ja, absolutt. Ny teknologi åpner for nye muligheter når den brukes riktig. Det ferskeste eksempelet hos oss er prosessverktøyet Howspace. Dette brukes nå i stor skala i hele Negotia, i forbindelse med konferanser, møter sentralt og lokalt, ved valg, utvikling og det meste man kan tenke seg egentlig. Et godt eksempel på et praktisk og nyttig digitalt hjelpemiddel som hever kvaliteten i arbeidet vårt, sier Pål.

«Det viktigste av alt er nok alle de flotte kollegaene jeg har fått jobbe med og alle folka der ute som jeg har møtt gjennom disse årene. Å se mennesker utvikle seg og vokse, det er bare gull!»

Ved en skillevei

Organisasjonsgraden blant arbeidstakere i privat sektor i Norge ligger for tiden på rundt 37 prosent. Og utviklingen viser en svakt synkende tendens. Det beste som kan sies om dette er trolig at rekrutteringspotensialet for Negotia og liknende forbund er upåklagelig.

– Vil du våge deg på å gi Negotia noen innspill på veien videre?

– Ja, vi kan jo ta utgangspunkt i at andelen organiserte i privat sektor er på vei nedover og at forskjellene i samfunnet øker. Det er ikke noe hyggelig å registrere. Oppskriften på å vise arbeidstakere at det er lurt å organisere seg er ikke enkel. Men mulighetene er jo der, det gjelder å holde fast ved det. Negotia står etter min mening ved en skillevei. Jeg tror vi trenger å spisse oss mer inn mot bestemte grupper, kommunisere tydeligere hvem vi er til for, og hva vi har å tilby, sier Hannevig og legger til:

– Og så vil jeg si at det må satses på kompetanse. Kompetanseutvikling for vanlige medlemmer, som styrker dem i jobben og på jobbmarkedet. Der har vi ikke noe tilbud per i dag, og det må vi gjøre noe med.

Student Hannevig

De som kjenner Pål vet han er en ivrig og habil syklist, og en sprek fyr som liker seg på lange turer i skog og fjell. På beina om sommeren og ski om vinteren. Han bedyrer at pensjonistlivet ikke skal bli noen slapp og sløv tilværelse. Han har til og med et par overraskelser på lur.

– Hvordan vil hverdagen din se ut fra nå av?

– Det blir sykling så klart. Planen er å sykle store deler av Norge på langs til neste år. Og så har jeg hytte i Nordmarka, som er et tureldorado året rundt. Men jeg må også litt ut i verden, så kona og jeg – vi blir pensjonister samtidig – planlegger mer reising. To barnebarn er det også blitt, og det er veldig moro og hyggelig å følge dem opp.

– Men var det ikke noe med å studere også?

He …, jo. Jeg har en lidenskap for historie. Så jeg skal begynne å studere historie. I første omgang blir det nok bare å følge noen forelesninger på Universitetet, og så tar jeg det derfra.

– Noe mer?

– Ja, jeg har tenkt å ta initiativ til å etablere en pensjonistforening for tidligere ansatte i Negotia. Det trenger vi.

– Og du, forresten; Når det gjelder høydepunkter, så dristet jeg meg under en saksinnledning på landsmøtet i fjor til å annonsere at det nok var siste gang for meg på landsmøtets talerstol. Responsen i form av langvarig stående applaus fra salen varmet, det må jeg si.