Samlivsbrudd med barn – del 2

Det overordnede hensynet. Det fremgår av barneloven § 48 at en avgjørelse om foreldreansvar, fast bosted og samvær først og fremst skal rette seg etter det som er «best for barnet». Barnets beste er altså det overordnede hensynet.

Hva som er barnets beste, beror på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av flere momenter; blant annet barnets eget ønske, foreldrenes samarbeidsevne, barnets behov og tilknytning til hver av foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper og omsorgsevne, risikoen ved miljøskifte, omsorgsmulighetene fremover, best samlet foreldrekontakt, og andre forhold som har betydning for barnets oppvekstsituasjon og utviklingsmuligheter i sin helhet.

Videre fremgår det av barneloven at ved alle avgjørelsene skal det tas hensyn til at barn ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte bli utsatt slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

Barnets rett til å bli hørt. Barn som har fylt 7 år og yngre barn som er i stand til å danne sine egne synspunkter, skal få informasjon og anledning til å si sin mening før det treffes avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Meningen til barnet skal bli vektlagt etter alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener i forbindelse med disse spørsmålene. Dette tilsier imidlertid ikke at barnet selv får bestemme eksempelvis hvor barnet skal bo, da det i alle tilfeller må vurderes ut ifra en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering der flere momenter vil bli vurdert og vektlagt.

Fremtidsrettet vurdering. Det fremgår av rettspraksis at spørsmålene i en foreldretvist for domstolen skal avgjøres ut fra forholdene på avgjørelsestidspunktet og ta sikte på å finne den løsningen som må antas å være best for barnet i tiden fremover. Domstolen må gjøre en konkret vurdering av alle relevante omstendigheter, da det i foreldretvistsaker ikke kun er en vanlig bevisvurdering, men en bred og fremtidsrettet vurdering. I slike vurderinger må en vurdere hvilket alternativ som vil gi best trygghet for barnets oppvekst og utvikling.

I en foreldretvistsak skal derfor domstolen i utgangspunktet vurdere hva som vil være til barnets beste i en fremtidsrettet vurdering, og legge mindre vekt på hendelser tilbake i tid, med mindre de kan kaste lys over hvordan forholdene antas å bli fremover.

Foreldreansvar. Det følger av barneloven § 30 at den eller de som har foreldreansvaret har rett til å bestemme over barnet i personlige forhold. Har foreldrene felles foreldreansvar, skal de ta slike avgjørelser sammen. Under foreldreansvaret hører blant annet valg tilknyttet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling, valg av type skole, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, statsborgerskap, utstedelse av pass og bankkonto, m.m.

Foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Det fremgår også klart av bestemmelsen at barn ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandling slik at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Dette gjelder også når volden brukes som ledd i oppdragelsen av barnet. Bruk av vold og skremmende eller plagsom adferd ovenfor barnet er forbudt.

I rettspraksis er det lagt til grunn at foreldrene i utgangspunktet har felles foreldreansvar etter barneloven §§ 34 eller 35 med mindre «særlige grunner» tilsier at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. Eksempelvis vil dette være dersom den ene forelderen ikke har noe kontakt med barnet eller der en forelder ved flere anledninger nekter å godkjenne pass/ID-kort som medfører at barnet ikke har gyldig ID og mulighet til eksempelvis å reise utenlands på ferier.

Fast bosted. Etter barneloven § 36 annet ledd kan domstolen avgjøre at barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene. Dersom det foreligger særlige grunner, kan domstolen avgjøre at barnet skal ha delt fast bosted. Det vil si at domstolen bare unntaksvis fastsetter delt fast bosted. Bakgrunnen for dette er fordi det ved delt fast bosted kreves at foreldrene blant annet samarbeider godt. Det at saken er for domstolene og foreldrene ikke har klart å komme frem til en endelig avtale seg imellom, taler for at foreldrene ikke samarbeider godt og at det mest sannsynlig foreligger et høyt konfliktnivå. Hvis domstolen likevel skal komme frem til at det er til barnets beste å ha delt fast bosted, må domstolen legge til grunn at denne ordningen vil være til barnets beste.

I forbindelse med vurderingen om det skal være fast bosted hos en av foreldrene eller delt fast bosted, vil domstolen vurdere flere av momentene som fremgår under «barnets beste»-vurderingen. Det vil si barnets eget ønske, foreldrenes samarbeidsevne, barnets behov og tilknytning til hver av foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper og omsorgsevne, risikoen ved miljøskifte, omsorgsmulighetene fremover, best samlet foreldrekontakt, og andre forhold som har betydning for barnets oppvekstsituasjon og utviklingsmuligheter i sin helhet.

Bostedsforelderen har ansvaret og bestemmelsesrett over større avgjørelser tilknyttet barnet – som valg av barnehage, SFO, fritidsaktiviteter, m.m.

Samvær. Det følger av barneloven §§ 42 og 43 at samværsforelderen og barnet har rett på samvær med hverandre. Samvær må imidlertid være til barnets beste, jf. barneloven § 48. Hvor stort samværsomfang den andre forelderen vil få med sitt barn, vil variere fra sak til sak. «Vanlig samvær» etter barneloven er definert med at barnet er hos samværsforelderen én ettermiddag i uken med overnatting og annenhver helg, samt til sammen tre uker sommerferie og annenhver vinter-, påske-, høst- og juleferie.

Flere av de samme momentene som fremgår ovenfor i artikkelen er relevante ved vurderingen om hvor stort samværsomfang det skal være med samværsforelderen og barnet. I tillegg fremgår det av barneloven § 43 at ved vurderingen av samværsomfanget, skal en i avgjørelsen fra domstolen også legge vekt på hvor gammelt barnet er, hvilken tilknytning barnet har til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers. Dersom hensynet til barnet tilsier det, kan det også under samværet fastsettes vilkår. Eksempel på vilkår vil være om samværet skal finne sted et spesielt sted, om samværet skal være under tilsyn, m.m.

Når barnet er hos forelderen har forelderen som utgangspunkt rett til å bestemme over dagligdagse beslutninger, som valg av påkledning, mat, stell, lekser, leggetid, hvem som skal være til stede under samværet m.m. Unntakstilfellet er eksempelvis der en mener samværsforelderen ikke beskytter barnet, hvis samværsforelderen utsetter barnet for kontakt med personer der en mistenker at personen utøver vold mot barnet, er påvirket av alkohol, rus, m.m. I slike tilfeller kan det settes vilkår under samværene, eksempelvis at samværene skal være på et gitt sted, andre personer skal være til stede og/eller at visse personer ikke får lov til å være til stede under samværene.