Handel, tillit og forbrukervern

Et sentralt utgangspunkt i norsk rett er at forbrukere skal kunne stole på de opplysningene som gis av selger. Lojalitetsprinsippet står sterkt i forbrukerforhold og kommer til uttrykk i flere bestemmelser i forbrukerlovgivningen. Dette gjelder særlig forbrukerkjøpsloven § 16, som regulerer hva som skal til for at en vare anses som mangelfull. Selgeren har som den profesjonelle parten best forutsetninger for å gi korrekte og fullstendige opplysninger, og dermed forhindre misforståelser før kjøpet. Bestemmelsen beskytter derfor forbrukeren mot uriktige fremstillinger av varen, enten de gis i markedsføring eller direkte fra selger.

Forbrukerreglene skal samtidig bidra til effektiv og trygg handel for begge parter. Et tydelig og forutsigbart regelverk stimulerer til kjøp, skaper tillit og er lønnsomt for næringslivet. Til tross for at de fleste handler gjennomføres i tråd med forbrukerreglene, fører økt kjøpshyppighet også til flere forbrukertvister.

Forbrukerkjøpsloven § 16 bokstav c

Etter forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c, foreligger det en mangel dersom tingen «ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk». Bestemmelsen dekker dermed to hovedtilfeller av opplysningssvikt.

Det første alternativet gjelder informasjon som er gitt gjennom selgers markedsføring. Her omfattes alt fra reklamekampanjer til produktbeskrivelser på nett. Vurderingen av om opplysningen er så uriktig at det foreligger en mangel i kjøpsrettslig forstand, beror på hvor presis og etterprøvbar den er.

Markedsføringsloven har sitt virkeområde for tvister mellom næringsdrivende og offentlige tilsynsmyndigheter. Forbrukeren kan derfor ikke påberope seg markedsføringsloven direkte i en kjøpsrettslig tvist. Likevel kan vurderinger etter markedsføringslovens regler om god markedsføringsskikk og forbud mot urimelig handelspraksis gi veiledning ved mangelvurderingen etter forbrukerkjøpsloven § 16 bokstav c.

EU-retten gir også viktige retningslinjer for hvordan vilkåret skal forstås. Etter forbrukerkjøpsdirektivet (1999/44/EF) artikkel 2 nr. 2 bokstav d, skal vurderingen av hva som utgjør rimelige forventninger baseres på «opplysninger gitt offentlig om varen av selgeren, produsenten eller dennes representant, særlig i reklame og merking». Elementet om offentlighet innebærer at informasjonen må være tilgjengelig for forbrukeren. Det at selgeren også kan holdes ansvarlig for opplysninger gitt av produsenten eller andre ledd i transaksjonskjeden, styrker forbrukerens vern og samsvarer med forbrukerkjøpsloven § 1 fjerde ledd.

Det andre alternativet gjelder situasjoner hvor selgeren «ellers har gitt» opplysninger. Dette kan for eksempel være der informasjon er gitt under samtale i butikk, men det er ikke begrenset til noen spesiell form. Til gjengjeld stilles det krav til at opplysningen er noenlunde konkret og spesifisert. Det må altså være tale om presise opplysninger om salgsgjenstanden eller dens bruk. Helt vage eller generelle uttrykk faller dermed utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Forutsetninger for mangelsansvar

Bestemmelsen gir et sterkt vern mot uriktige opplysninger, men selgeren kan likevel gå fri fra ansvar dersom to vilkår er oppfylt. Dette er enten dersom opplysningen ble rettet før kjøpet, eller dersom opplysningen ikke kan antas å ha virket inn på kjøpet. I begge tilfeller er det selgeren som har bevisbyrden for at vilkårene for fritak er oppfylt. Dette kan skape vanskelige grensetilfeller, særlig når informasjonen er gitt i en markedsførings-sammenheng, hvor det ofte er en glidende overgang mellom faktiske opplysninger og salgsfremmende uttrykk.

Til tross for at forbrukervernet står sterkt i norsk rett, har selger likevel et visst spillerom i sin fremstilling av varen. En viss grad av salgsspråk må aksepteres, og ikke enhver overdrivelse innebærer et brudd på loven. Grensen trekkes der opplysningene fremstår som etterprøvbare og egnet til å påvirke forbrukerens beslutning.

Uttrykk som «verdens beste» eller «perfekt komfort» vil som regel anses som for vage til å utløse ansvar for selger. Derimot vil en konkret opplysning som «robust og støtsikker telefon» være spesifikk nok til å skape bestemte forventninger hos forbrukeren. Dette vil kunne få betydning for mangelvurderingen dersom opplysningen viser seg ikke å stemme. Utviklingen i markedsmyndighetenes praksis de siste årene tyder på at det skal mindre til før selger holdes ansvarlig for sine opplysninger.

Konsekvenser ved brudd

Dersom vilkårene i forbrukerkjøpsloven § 16 bokstav c er oppfylt, regnes varen som mangelfull. Forbrukeren kan da kreve misligholdsbeføyelser etter forbrukerkjøpsloven § 26, som prisavslag, heving eller erstatning, avhengig av mangelens betydning. Bestemmelsen fungerer dermed som en viktig sikkerhetsventil. Den skal ikke begrense markedsføring, men bidra til at forbrukeren kan ha tillit til de opplysningene som gis. Slik opprettholdes balansen mellom effektiv handel og et sterkt forbrukervern.

Forbrukerkjøpsloven § 16 bokstav c gir et effektivt vern mot uriktige opplysninger, selv om den åpner for en viss grad av lovlig salgsspråk. Grensen mellom hva som utgjør en mangel og hva som må anses som lovlig salgsspråk, må derfor trekkes med utgangspunkt i både kjøpers forventninger og selgers objektive ansvar. Terskelen for hva som kan aksepteres, går der selgers fremstilling av salgsgjenstanden ikke stemmer med virkeligheten og opplysningen har vært egnet til å påvirke kjøpsbeslutningen.

Både kjøper og selger er tjent med realistiske fremstillinger av produkter innenfor spillerommet markedsføringen tillater. Forbrukeren skal kunne stole på at opplysningene som gis før kjøpet er riktige, mens selger har et ansvar for å unngå uriktige eller misvisende fremstillinger. I en travel førjulstid med høyt reklametrykk er det verdt å minne om at etterlevelse av forbrukerkjøpsloven § 16 ikke bare er et lovkrav, men også et bidrag til et tillitsfullt og velfungerende forbrukermarked.