Portrett

36 stilfulle år

Hun har vært høyt og lavt i forbundet gjennom imponerende 36 år. Få – om noen i det hele tatt – har satt sitt preg på organisasjonen som Inger Lise Rasmussen. Ved årsskiftet ble hun pensjonist, tro det eller ei.

Tekst og foto:
Terje Bergersen

Stolt. – Jeg har vært mye ute i organisasjonen, på besøk hos avdelinger og klubber. Opplevelsen av tilhørighet, fellesskap og tillit har alltid gjort meg stolt, sier tidligere forbundsleder i Negotia, Inger Lise Rasmussen.

Sjekkliste

Inger Lise Rasmussen (68)

  • Aktuell: Forbundsleder i Negotia fra 1999 til 2014. Spesialrådgiver i administrasjonen fram til 31.12.20. Medlem og tillitsvalgt siden 1984. Ble pensjonist fra årsskiftet.

  • Bosted: Rykkinn i Bærum.

  • Familie: To barn og fem barnebarn.

  • Hører på: NRK P2 står alltid på i bakgrunnen. Hører på det meste av musikk – fra latino til Kari Bremnes.

  • Ser på: Er glad i dokumentarprogrammer.

  • Reiser gjerne til: Hytta mi i Indre Østfold.

  • Brenner for: Litt klisjé å si, men likevel; rettferdighet og likeverd.

  • Skal gjøre som pensjonist: Stille opp for barn og barnebarn. Gå på turstier i nærområdet som jeg ikke har gått på tidligere. Plukke sopp og nyttevekster. Er medlem i Norges sopp- og nyttevekstforbund, må vite.

Hun var den unge apotekteknikeren som gikk i bresjen for sine kolleger og krevde høyere lønn. Troppet opp på personalsjefens kontor med klar forventning om å bli lyttet til, overbevist om at dokumentasjonen hun hadde med seg i papirbunken under armen skulle gjøre susen.

Men Rasmussen kom ikke stort lenger enn litt innenfor døren. Beskjeden fra mannen bak den store pulten var tydelig: - Organiser dere og kom tilbake, så får vi se på det.

Året var 1984. Bedriften var legemiddelprodusenten Apothekernes Laboratorium, senere Alpharma og enda senere Xellia.

– Lyktes, rett og slett

– Var det sånn det var før i tida, at personalledelsen oppfordret ansatte til å organisere seg?

– Hvordan det var jevnt over i næringslivet vet jeg ikke, men det var i hvert fall den meldingen vi fikk. Og vi fulgte oppfordringen. Vi var rundt 20 laboranter – i hovedsak kvinner – som var temmelig lei av å være underbetalt. Dermed satte vi i gang med å undersøke hvilke fagforbund som organiserte tekniske funksjonærer som oss. Vi blinket ut tre alternativer og inviterte alle til møte. Den beste informasjonen fikk vi fra Negotias forløper Norges Funksjonærforbund – NOFU. Så da meldte vi oss inn der.

– Og da ble det orden på sakene?

– Ikke av seg selv, vi måtte jobbe for det. Men, ja, vi ble tatt på alvor, fikk på plass tariffavtale og slapp til ved forhandlingsbordet. Bedriften for øvrig var nokså gjennomorganisert allerede. Fabrikkarbeiderne og ingeniørene hadde sine forbund. Ledelsen var vant til å samarbeide og forhandle med fagforeninger, og gjorde ikke noe unntak for oss som var nyorganiserte, sier Inger Lise Rasmussen.

Det hører med til historien at de nyorganiserte ikke bare fikk muligheten til å forhandle. De lyktes så til de grader også.

- Vi fant fram den dokumentasjonen vi allerede hadde, og skaffet oss ny i tillegg. Sammenlikningene med andre typer stillinger i bedriften og vår yrkesgruppes lønnsnivå i bransjen, viste at vi virkelig var underbetalt. Det skjønte ledelsen også. Resultatet ble en samlet lønnsøkning på rundt 30 prosent i løpet av to år. Karriereplaner fikk vi også på plass, så vår start som fagforening ble en kjempesuksess, det må vel være lov å si. Vi lyktes, rett og slett.

Inspirert til mer

Inger Lise Rasmussen vokste opp som enebarn på Grønland og Grorud i Oslo, med foreldre som syntes det var greit å ikke stikke seg for mye fram. Den holdningen arvet hun litt av selv også, men ikke for mye. Hun er den spesielle krysningen av «litt tilbaketrukken og litt frampå». Og den gangen på 1980-tallet da 20 laboranter ved Apothekernes Laboratorium organiserte seg, var hun altså ganske frampå.

Klubben Inger Lise ble hovedtillitsvalgt i fra første stund, vokste fort både i antall og omfang. Aktiv rekruttering førte til at flere ansattgrupper kom til; kolleger med jobb innen blant annet regnskap, innkjøp, salg. På det meste var medlemsantallet drøyt 50. I dag ville vi kalt den en typisk Negotia-klubb.

Men klubblederens engasjement stoppet ikke der. Pangstarten med innpass hos personalledelsen og de smått formidable resultatene etter de første lønnsforhandlingene, ga inspirasjon til å oppsøke større og mer sentrale deler av forbundet og organisasjonsdemokratiet. Veien gikk i første omgang til lokalavdelingen i Oslo.

«Jeg ble kjent med så mange den gangen, folk som ble gode venner. Det betydde veldig mye for meg som tillitsvalgt, men også som menneske.»

– Hva fristet deg til engasjement utover klubbarbeidet?

– Det var en oppegående avdeling i Oslo også på den tiden. De tok kontakt med oss rett etter at vi hadde meldt oss og inn, og kom på møte for å informere om hva de holdt på med. Det virket interessant både faglig og sosialt. Samtidig som vi i klubbstyret slukte alt vi kom over av kursing i forhandlingsteknikk, foreningsdrift og sånt, søkte noen av oss til miljøet i Oslo-avdelingen også, sier Rasmussen.

Hun forteller om et spennende avdelingsfellesskap med mange fargerike profiler. Mye å lære og et fint sted for å dele erfaringer fra klubbarbeidet på bedriften. Den gangen var det kanskje ikke noe som het nettverksbygging, men oversatt til 2021-språk var det vel i realiteten det Rasmussen var godt i gang med.

– Det tror jeg du kan si. Jeg ble kjent med så mange den gangen, folk som ble gode venner. Det betydde veldig mye for meg som tillitsvalgt, men også som menneske. Det er virkelig mange gode minner som strømmer på fra den første tiden i Oslo-avdelingen.

Helt til topps

Inger Lise Rasmussen var ikke bare med der det skjedde. Hun tok på seg verv også. Ble tidlig med i avdelingsstyret i Oslo, som i sin tur førte til representasjon på større møter i forbundssammenheng, varaplass i forbundsstyret og fast styremedlem fra 1991. Deretter andre nestleder, første nestleder og til slutt forbundsleder – selveste toppvervet i organisasjonen.

Det er mars 1999. Landsstyremøte i Stjørdal. En spesiell situasjon gjør at daværende forbundsleder Knut Ove Kjelkenes går av. Han entrer talerstolen og slipper den dramatiske nyheten. Tar av seg navneskiltet og forlater salen. Etter noen musestille, eviglange sekunder annonserer dirigentene en pause. Når møtet kommer i gang igjen hersker det rådvillhet. Hva skal man gjøre? Vedtektene har ikke bestemmelser som nøyaktig regulerer en slik situasjon. Så tar en delegat ordet og erklærer med enkelhet og tyngde: – Forbundslederen har gått av. Vi har en utmerket første nestleder i Inger Lise Rasmussen. Hun må selvsagt rykke opp som forbundsleder for resten av perioden.

Så var den saken avgjort!

– Det der var spesielt. Noen som var til stede sa seinere at jeg ble helt hvit i ansiktet med det samme. Men jeg tror jeg tok meg ganske ok inn igjen. Det ligger til rollen som første nestleder at du må kunne ta over om det inntreffer noe ekstraordinært, men jeg hadde aldri trodd det ville skje på den måten. Nå skjedde det likevel, og jeg sto der plutselig som forbundsleder. Litt av en situasjon, smiler Inger Lise og rister lett på hodet.

15 år i ledervervet

Livet tar iblant noen brå svinger som ikke er planlagt. Den på forbundets landsstyremøte i Stjørdal 1999 ble starten på Rasmussens drøye 15 år lange karriere som forbundsleder. Magasinet kjenner ikke til at andre har bekledd toppledervevet i organisasjonen like lenge. For å ha nevnt det rakk hun i løpet av den tiden også fire år som 2. nestleder i hovedorganisasjonen YS. Den litt tilbaketrukne og litt frampå damen fikk muligheter til å sette spor etter seg – og grep dem stadig.

– Hvordan vil du selv beskrive din stil som leder?

– Det er ikke så lett, men jeg har i hvert fall alltid lagt vekt på å finne løsninger gjennom samarbeid. Som et eksempel kan jeg jo nevne den såkalte grensedragningen i YS, den evige kampen om hvilke forbund som skal ha retten til å organisere hvem. Min linje var blant annet å åpne for utlån av tariffavtaler, selvfølgelig under kontrollerte betingelser. I en periode lånte vi ut Funksjonæravtalen med NHO, som dekker et område flere av de andre forbundene ønsker å gå inn på.

Utlånspolitikken ble imidlertid ganske enveis, i den forstand at Negotia fikk liten tilgang til andres avtaler. Og det er jo ikke noe moro i lengden. Dette ble derfor avviklet etter hvert. Når det gjelder samarbeidsinitiativ som ikke kom helt i mål, kan det nevnes at det også ble gjort et forsøk på fusjon mellom Negotia og YS-forbundet Parat mot slutten av Rasmussens forbundsledertid.

– Vi klarte ikke å skape nok entusiasme i organisasjonen. Det var for mye motstand og vi hadde kanskje ikke forberedt systemet godt nok. Så da innså vi på et tidspunkt at det var best å stoppe i tide. Men arbeidet for samarbeid har vært like viktig for meg innad i Negotia. Det har vært mest gode opplevelser og god lagånd, men også tøffe tak. Det er mye som skjer i organisasjoner, det vet alle som har vært i dette gamet noen år. Jeg har gjort mitt beste for å skape samhold og framdrift. Så får andre bedømme hvor bra det var.

«Det er mange sterke og gode bånd i Negotia, og jeg mener vi har klart å leve bra opp til lovnaden om hjelp når du trenger det.»

– Når du ser deg tilbake, hva er du mest stolt av å ha bidratt til i Negotia?

– Jeg har vært mye ute i organisasjonen, på besøk hos avdelinger og klubber. Opplevelsen av tilhørighet, fellesskap og tillit har alltid gjort meg stolt. Det er mange sterke og gode bånd i Negotia, og jeg mener vi har klart å leve bra opp til lovnaden om «hjelp når du trenger det».

Forbundet hadde god vekst gjennom mange av Rasmussens lederår. Mange større grupper søkte mot Negotia og likte det de møtte.

– Fusjonen med Kommunikasjonsforbundet brakte med seg de store klubbene i Telenor og Opplysningen. Husgruppa i EDB Business Partner (nå Tietoevry, red. anm.) valgte oss framfor flere aktuelle alternativer, og det samme med Røde Kors. Hele Selgerforbundet kom inn, og deler av IT-forbundet. De trodde på Negotia og valgte oss. Det gjorde og gjør meg fortsatt stolt, sier Inger Lise, og legger til:

– Jeg er også glad for det internasjonale medlemskapet i UNI global Union, som kom med Kommunikasjonsforbundet. Den internasjonale solidariteten i fagbevegelsen er helt nødvendig for utviklingen i arbeidslivet globalt. Og vi som lever i de bedre stilte landene har et ansvar for å stille opp.

Solid innspurt

I 2014, etter 15 år i forbundslederstolen, syntes hun det var nok. Ikke fordi hun var lei, men fordi det tross alt kunne være på tide med et skifte. Da ble det stilling som spesialrådgiver i administrasjonen, med ansvar blant annet for oppfølging av lokalavdelinger og regioner. Det siste året ville «skjebnen» dessuten at Rasmussen måtte ta noen måneder som fungerende generalsekretær. Det klarte hun brasende.

– Vi var mange rundt deg som var imponert over hvordan du løste den oppgaven – og som sa det til deg. Du holdt stilen helt inn …

– Jo, tusen takk. Det var moro med de månedene. En veldig fin opplevelse på tampen av arbeidskarrieren. Og hyggelig med godord fra kollegene, da.

– Standardspørsmålet til slutt: Hva skal du fylle tiden med nå som du er blitt pensjonist?

– Da svarer jeg som mange andre; at jeg ser fram til å bruke mer tid til familien. Og så har jeg flere gode venninner som jeg gleder meg til å treffe og drikke vin med, bare koronaen får dempet seg litt. Pluss ei hytte ute i skauen et sted. Der er det enkelt men koselig. Jeg har tenkt til å finne noen nye stier som jeg ikke har vært på før...

Tre om Inger Lise:

Pål Adrian Hellman

Tidligere leder i Finansforbundet

Jeg vil gjerne liste opp noen stikkord om Inger Lise som kommer rett fra hjertet: Hun er ekte, varm, inkluderende, nyfiken, raus, kunnskapsrik og lattermild. Og hard i klypa på en måte som gjør forpliktelser til en glede. Det har vært en fryd å jobbe med og å kjenne Inger Lise.

Hun har lært meg noe vesentlig: Stol på deg selv, ta imot innspill og gi tilbake mer enn du får. Det er antakelig seg selv hun beskriver, selv om hun ikke vil tro det. Sånn er hun. Raus og tilbakeholden på samme tid. En tillitsvalgt å savne!

Jorunn Berland

Tidligere YS-leder

Jeg har lært Inger Lise å kjenne gjennom et langt fagforeningsliv. Vi har delt og vært sammen om både opp- og nedturer, både i innland og utland. Hverandres rådgivere har vi også vært når vi har trengt det. Du har vært en god samtalepartner. Som toppleder trenger man en å stole 100 prosent på, og som tør å utfordre. En sånn som du, Inger Lise; alltid opptatt av å se framover og alltid opptatt av medmenneskers og medlemmenes beste.

Takk for at jeg fikk bli en av dine fagforeningsvenner, Inger Lise! Lykke til med din nye tilværelse.

Ann Kristin Mobakk

Salgssjef i Gjensidige – Organisasjoner (YS’ og Negotias samarbeidspartner)

Inger Lise er ei dame som møter omverdenen med vennlighet og et smil om munnen. Gjennom vårt mangeårige samarbeid erfarte jeg at hun på sin myke men også bestemte måte, alltid satte medlemmenes beste i fokus. Hun har god innsikt i både fag og mennesker, og møter bestandig grundig forberedt.

Inger Lise viser også omsorg for liten og stor. Hun er ei svært hyggelig og flott dame! Jeg takker for godt og utviklende samarbeid gjennom mange år, og ønsker henne det beste videre som pensjonist.