Hva gjør vi nu, lille du?

Verden står i dag overfor noen grunnleggende endringer som vi må forholde oss til. På Vidsyn-konferansen som YS arrangerte i januar la noen av de fremste utenrikspolitiske tenkerne i Norge frem sine vurderinger. Kort oppsummert pekte de på følgende:

Vi står foran et transatlantisk tillitssammenbrudd mellom Europa og USA. Tilliten mellom Trump-administrasjonen og europeiske ledere er lik null. USA handler på en måte som er i direkte motstrid – ja mer enn det – direkte fiendtlig mot sine europeiske allierte. For første gang siden 2. verdenskrig snakkes det høylytt om et brudd i NATO. Og bare det faktum at det snakkes om, gjør at alliansen svekkes. Selv om Trump har bedyret at han ikke skal ta Grønland med makt må vi være forberedt på at krisen i NATO vil fortsette å utvikle seg, og at alliansen, slik vi kjenner den, kan sprekke.

I denne kronikken tar YS-leder Hans-Erik Skjæggerud til orde for debatt om Norges forhold til Europa og EUs sikkerhetspolitiske situasjon.

En annen grunnleggende endring er at vi lever i en tid der Kina kan ta over det globale økonomiske hegemoniet. USA med Trump i spissen har kastet verden inn i en tollkrig. Foreløpig har denne tollkrigen hatt liten negativ effekt i Norge – norsk næringsliv går godt, det er høy sysselsetting og god etterspørsel etter norskproduserte varer. Men vi er inne i en situasjon der Kina og USA, som de økonomiske supermaktene, kjemper om et globalt økonomisk hegemoni der de selv er i ledelsen. Kina er fortsatt mindre enn USA, med et BNP som er cirka 63 prosent av USAs. Det internasjonale pengefondet anslår at amerikansk BNP vil vokse med i underkant av 2 prosent i snitt i årene fram til 2030, mens den kinesiske vil vokse med litt under 3,9 prosent. Dersom kinesisk valuta styrker seg i forhold til den amerikanske, og om veksten i Kina skyter i været, er det ikke usannsynlig at Kina er større enn USA i løpet av 2030-tallet. Dette vil ha konsekvenser – også for oss. I mine samtaler med europeiske kollegaer fremhever de Kinas sterke vekst som en betydelig bekymring – og på sikt en større bekymring enn han som sitter i Det hvite hus.

En tredje viktig endring er at EU er inne i en økonomisk og sikkerhetspolitisk transformasjon. På det sikkerhetspolitiske området vil 2026 bringe med seg et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid. Sammenfallet med at russerne fører en blodig krig på det europeiske kontinent og at USA har satt hele NATO i spill, gjør at Europa tvinges til å ta større ansvar for egen sikkerhet. Ingen europeiske land er sterke nok alene - et tett europeisk samarbeid er det eneste som kan gi oss trygghet dersom USA skulle falle fra.

Fagbevegelsen må diskutere de store spørsmålene. Det viktigste politiske spørsmålet for Norge ved inngangen til 2026 er hvordan vi skal forholde oss til de store globale endringene som nå spiller seg ut. Det finnes ingen enkle svar, men jeg gjør allikevel ett forsøk på å peke ut noen.

For det første må vi arbeidstakere engasjere oss i de store spørsmålene. Vårt kjerneoppdrag som arbeidstakerorganisasjon er å sikre folk ei anstendig lønn og skikkelige rettigheter på jobben. Men når den grunnleggende sikkerheten til nasjonen utfordres, må vi engasjere oss bredere enn det. Vi må gå inn i de store debattene, vi må skaffe oss kunnskap og vi må ta standpunkt. Fordi det er våre grunnleggende verdier som står på spill. Våre verdier handler om rettighetene til å organisere seg, forhandle egen lønn, danne frie organisasjoner, hegne om tilliten i samfunnet, og bevare demokratiet. Når disse verdiene utfordres, kalles vi til kamp.

«Vi må forplikte oss til å bidra inn i EUs felles sikkerhetspolitikk og samtidig få EU-landene til å forplikte seg til å støtte Norge.»

Hans-Erik Skjæggerud, YS-leder

Mitt andre budskap er at vi må tørre å tenke nytt – og da kommer vi ikke utenom EU. YS en partipolitisk uavhengig arbeidstakerorganisasjon. Vår tradisjon er at vi tar tydelige og tøffe standpunkt i de spørsmålene som handler om arbeidsliv, arbeidstakerrettigheter, lønn og tariff. Og så er vi tilbakeholden med å gå inn i saker med en sterk politisk diskurs. Per i dag har ingen av hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden et tydelig standpunkt til om Norge bør bli medlem av EU eller ei. Jeg er usikker på om vi kan leve med det. Men det jeg er helt overbevist om er at den berøringsangsten mange har til å ta debatten må opphøre. Vi må tørre å ta en grundig debatt om hva som er i Norges interesse. Befolkningen må bli kjent med hva alternativene er, og hvilke fordeler og ulemper som følger av disse.

Vi i YS er 100 prosent for og en sterk tilhenger av EØS-avtalen. I motsetning til enkelte andre arbeidstakerorganisasjoner mener vi at EØS er bra for Norge, punktum finale. I tillegg til å støtte EØS-avtalen mener vi det er helt avgjørende at Norge er tidlig på ballen i politiske prosesser i EU, for å kunne komme med våre synspunkter så tidlig som mulig. I dag er vi for trege. YS mener også at Norge bør søke et mye tettere samarbeid med EU på et bredt spekter av saker. Et historisk nært eksempel er fra Korona-perioden der vi fikk merke konsekvensene av å stå utenfor EUs helsesamarbeid.

I dag er det selvsagt EUs sikkerhetspolitiske samarbeid som er spesielt viktig. Og på dette feltet vil jeg ta til orde for en sikkerhetspolitisk EØS-avtale. Med det mener jeg at på samme måte som dagens EØS-avtale gir både plikter og rettigheter i relasjonen mellom Norge og EU-landene, bør en sikkerhetspolitisk EØS-avtale gjøre det samme. Vi må forplikte oss til å bidra inn i EUs felles sikkerhetspolitikk og samtidig få EU-landene til å forplikte seg til å støtte Norge. I en tid med stor usikkerhet er den sikkerhetspolitiske tilknytningen til EU viktigere for oss en noen gang tidligere.

Men i tillegg til alt dette må vi også diskutere fullt medlemskap i EU. Mange mener og sier at Stortingets sammensetting ikke vil åpne for en debatt om EU-medlemskap i denne stortingsperioden. På papiret er jo det riktig. Samtidig, sett opp mot stadig mer realistiske sikkerhetspolitiske scenarioer og trusler, og en utvikling jeg er redd vil fortsette i negativ retning, kan denne debatten tvinge seg frem når som helst. Det er neppe et spørsmål om den kommer, men heller når befolkningen opplever at Norge står i en så kritisk situasjon at det ikke er noen vei utenom. Da må vi være klare, og for meg starter derfor den EU-debatten her og nå!