Vektleggelse i henhold til alder og modenhet

Barneloven § 31 gir barn rett til å bli hørt i saker som gjelder dem selv, blant annet spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Hvor stor betydning barnets mening får, avhenger blant annet av alder, modenhet og hvor selvstendig synspunktet fremstår.

Når barnet har fylt tolv år, skal det legges stor vekt på det barnet mener. Det betyr likevel ikke at barnet alltid får det som de vil. For eldre barn må også ønskene vurderes opp mot hva som samlet sett anses å være best for barnet.

Fra fylte syv år har barnet en tilnærmet ubetinget rett til å uttale seg, jf. barneloven § 31 andre ledd. For barn mellom syv og tolv år blir vurderingen gjerne mer nyansert. Barn i denne alderen kan ofte uttrykke klare ønsker, uten at de nødvendigvis forstår rekkevidden av de spørsmål saken gjelder.

Barn under syv år kan også ha rett til å bli hørt, dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter, jf. barneloven § 31 andre ledd og HR-2022-1859-U. Likevel vil disse uttalelsene ofte få begrenset vekt.

I høyesterettsdommen inntatt i HR 2019 1230 A, vurderte Høyesterett at barna på fem og seks år var for små til å ha en velbegrunnet mening om et komplekst spørsmål knyttet til flytting. Selv om barna i utgangspunktet kunne uttale seg, mente retten at de ikke hadde tilstrekkelig forutsetning for å foreta en selvstendig vurdering av problemstillingen.

Barnets mening er et av flere momenter

Selv om barnet har rett til å si sin mening, betyr det ikke at barnet selv avgjør saken.

Foreldrene eller domstolene må foreta den endelige vurderingen. Barnets syn skal tas på alvor, men andre hensyn kan veie tyngre. Det kan for eksempel være behovet for stabilitet, foreldrenes omsorgsevne og personlige forutsetninger, kontinuitet i skole og fritidsaktiviteter, tilknytning til foreldrene, risikoen ved miljøskifte, søskenforhold eller hensynet til å opprettholde en god relasjon til begge foreldrene.

Jo eldre og mer modent barnet er, desto større vekt vil uttalelsene normalt få, men den avgjørende vurderingen vil samtidig være hvilken løsning som samlet sett anses å være til barnets beste, jf. barneloven § 48.

Betydningen av lojalitetskonflikt og ytre påvirkning

I mange foreldrekonflikter kan barn oppleve lojalitetskonflikt. Mange barn ønsker å beskytte begge foreldrene. Noen er redde for å såre den ene dersom de sier noe positivt om den andre. Andre tilpasser svarene sine etter hva de tror foreldrene ønsker å høre.

Ved informasjon som kan indikere en slik påvirkning skal sakkyndig psykolog, eventuelt annen fagperson eller dommer, spørre barnet direkte om dette, jf. nasjonal veileder for behandling av foreldretvister.

Rettspraksis viser at domstolene kan vise varsomhet med å legge avgjørende vekt på barnets uttalelser dersom det er tegn på påvirkning eller lojalitetskonflikt.

Hvordan barnets mening innhentes

Barn blir vanligvis hørt gjennom samtaler med en sakkyndig psykolog eller annen fagperson, jf. barneloven § 61. Barnet kan også høres direkte av dommeren gjennom en dommersamtale.

Samtalene skal gjennomføres på en måte som er tilpasset barnets alder og modenhet. Målet er å gi barnet en trygg arena der det kan uttrykke seg uten press og uten å føle ansvar for avgjørelsen som senere treffes. Dette kan eksempelvis være i hjemmet eller på skolen.

Må barnet høres flere ganger?

Foreldrekonflikter i domstolene kan strekke seg over lang tid. Barn utvikler seg, blir eldre og kan endre synspunkt underveis.

Høyesterett har lagt til grunn at barn som hovedregel skal høres på nytt dersom det har gått en betydelig periode siden sist de uttalte seg. Dersom det bare har gått kort tid og situasjonen er uendret, kan det være tilstrekkelig å bygge videre på tidligere samtaler.

Det kan utledes av høyesterettspraksis inntatt i HR-2020-1619-U, HR-2017-1996-U og HR-2020-331-U, at det normalt vil være behov for å høre barnet på nytt dersom det har gått om lag ti måneder til ett år siden barnet sist ble hørt.

Ofte kan det være behov for å avsi en midlertidig avgjørelse før hovedforhandling. Også ved midlertidige avgjørelser skal barnet i utgangspunktet få anledning til å uttale seg, men retten står ikke like sterkt som i hovedsaken, jf. rt. 2005 s. 1693. Begrunnelsen er hensynet til både en rask og forsvarlig behandling av saken. Dersom retten velger å ikke innhente barnets syn før en midlertidig avgjørelse treffes, må dette begrunnes særskilt.

Ved behandling i lagmannsretten er utgangspunktet at barnet skal få anledning til å uttale seg på nytt, jf. HR-2020-1619-U.

Konsekvensen av at barnet ikke blir hørt

Barnets rett til å bli hørt er et grunnleggende krav til saksbehandlingen i foreldretvister. Selv om barnet ikke har plikt til å uttale seg, skal det gis en reell mulighet til å uttrykke sine synspunkter i saker som berører dem.

Dersom et barn ikke blir hørt i en sak hvor det etter loven skulle hatt anledning til å uttale seg, kan konsekvensen være at avgjørelsen må oppheves og saken behandles på nytt.

Dette ble blant annet understreket av Høyesterett i HR-2017-18-U, hvor lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet fordi to barn på syv og ni år ikke hadde fått uttale seg for lagmannsretten. Høyesterett slo fast at barns rett til å bli hørt er et grunnleggende krav til saksbehandlingen.

Dette understreker dermed et viktig poeng om at barnet behøver ikke å ha svaret på konflikten mellom foreldrene, men har en rett til å bli lyttet til før avgjørelsen tas.

Har du spørsmål?

Hvis du har spørsmål om en barnesak eller har andre spørsmål så ta gjerne kontakt med oss. Vi kan bistå med alt fra innledende rådgivning til videre oppfølging i retten om nødvendig.