Klimaobservasjoner

– En overvintring som denne har vært en drøm for meg i mange år. Nå har endelig anledningen kommet. At vi i tillegg får muligheten til å rapportere klimaobservasjoner til flere forskningsprosjekter og vitenskapelige institusjoner underveis, er en ekstra dimensjon som gjør turen meningsfull, sier Hilde Fålun Strøm.

Hun har i en årrekke vært Negotias avdelingsleder på Svalbard, og er i tillegg styremedlem i forbundsstyret. Med seg på overvintringen har hun venninne Sunniva Sørby. Ekspedisjonen bærer det klingende navnet «Hearts in the ice».

De to villmarkskvinnene var på Bamsebu for to ukers forberedelser i august. Et lager av ved er ferdig hogd, av drivtømmer fra russisk fløting, mesteparten sibirsk lerk. Vannforsyningen er sikret så langt det er mulig før snøen kommer. Grønn kraft med solcellepaneler og batterier er installert, og vindmølle monteres hvis sysselmannen godtar det. Området er regulert til nasjonalpark og reglene for ferdsel og inngrep er strenge.

Enorm oppmerksomhet

Den 13. september stevnet polarskipet MS Nordstjernen ut fra Longyearbyen, på tur ene og alene for ekspedisjonen Hearts in the ice. Lastet med Hilde og Sunniva, utstyr og proviant. Pluss over hundre gjester fra fjern og nær, de fleste representanter for samarbeidspartnere og støttespillere for ekspedisjonen; Norsk Polarinstitutt, Meteorologisk Institutt, selveste Nasa, med flere. Og folk fra diverse presse.

– Jeg blir ydmyk av å tenke på hva vi faktisk har fått til. Dette er blitt veldig stort. At så mange er med på laget i forbindelse vår overvintring er ganske overveldende.

– Det er mye, vi får mange oppgaver å ta oss av underveis. Vi skal for eksempel måle innholdet av fytoplankton i havet. Fytoplankton er flytende mikroskopiske alger som blant annet produserer oksygen. Faktisk sørger de for så mye som mellom 60 og 80 prosent av all oksygenproduksjonen på jorda, langt mer enn regnskogene altså. Så skal vi måle saltinnholdet i vannet på varierende dybder, fotografere skyformasjoner, dokumentere forekomst av mikroplast, registrere nordlys, telle reinsdyr og mye mer.

– Den lista er så lang at det er nesten vondt. Da jeg bosatte meg på Svalbard i 1995 var det arktisk ørken her oppe. Det er det ikke lenger. På de 24 årene som har gått siden den gangen har veldig mye skjedd med klimaet. Været er varmere, havet er varmere, breene trekker seg tilbake, nedbørsmengden bare øker og permafrosten tiner opp. Vi har en sammenhengende rekke på 100 måneder med varmerekorder. Mer enn åtte år uten avbrudd. Det er skikkelig skummelt, sier Fålun Strøm.

Polarnatta

På Svalbard er det lyst døgnet rundt i sommerhalvåret. Utover høsten blir dagene derimot raskt kortere, og rundt midten av november setter mørketida inn for alvor.

– Det blir tre måneder med totalt mørke, bortsett fra stjernelys og eventuelt måneskinn på klare dager. Da blir hovedoppgaven å berge oss gjennom dagene så godt vi kan, med rutiner og aktiviteter for å overleve, rett og slett. Du kan ikke legge deg til og ikke gjøre noe i Arktis om vinteren. Da fryser du i hjel. Varmen i hytta må holdes oppe, hygienen må ivaretas, mat må lages … De basale tingene blir ekstra viktige da.

– Ikke akkurat det, men så mye fersk mat som mulig. Jeg har skutt et reinsdyr, som vi har vakuumpakket og vil holde seg lenge. Vi kan ikke jakte reinsdyr underveis fordi området er nasjonalpark, men vi har mulighet til å jakte gås og rype, og kan selvsagt fiske så mye vi vil, sier Fålun Strøm og føyer til:

– I tillegg har vi jo med oss diverse proviant, som utover for eksempel frysetørret middagsmat, hermetikk og frokostblandinger, også omfatter sjokolade, potetgull og rødvin. Litt sivilisert kos må vi kunne unne oss.

Ikke ufarlig

Mange har overvintret i polare strøk opp gjennom årene. Hilde og Sunniva er imidlertid de første kvinnene som gjør det uten menn i turfølget. Det er tøffe saker og på ingen måte ufarlig. Det kan rett og slett være livsfarlig. En påminnelse om det fikk de under forberedelsesukene i august, da en av øygruppas største isbjørner plutselig kom luskende.

– Han er en velkjent kjempe her oppe. En diger hannbjørn anslagsvis i vektklassen 600 pluss, men heldigvis med et forsiktig lynne. Han pleier å trekke seg raskt unna når han værer mennesker, men man vet jo aldri …

Våpenutrustning er derfor et must under all uteaktivitet for de to overvintrerne, og full skjerpings på omgivelsene til enhver tid.

– Ja, det kan skje. Vi har med oss ei kasse med masse forskjellige medisiner som vi kan ta i samråd med lege. Og så gjennomførte vi et heftig førstehjelpskurs før vi dro. Vi er rimelig godt rustet for ting som kan oppstå, sier Hilde.

«Været er varmere, havet er varmere, breene trekker seg tilbake, nedbørsmengden bare øker og permafrosten tiner opp.»

På satellitt med omverdenen

Hilde Fålun Strøm nevner også planen om å delta i digitale klasserom med skoleklasser verden rundt under oppholdet. Med seg har de en «mission-link» – en hotspot-koffert med Wifi. Med den kan de koble seg opp via satellitt og i prinsippet kommunisere med hele kloden.

– Planen er å delta på videokonferanser med skoleklasser to ganger i måneden. Her vil temaene være plast, vær, teknologi, dyreliv, hav, mat og energi. Elevene kartlegger klimapåvirkning i deres egen bakgård og deler dette med barn over hele verden. De skal involveres i det positive daglige engasjementet rundt gode handlinger for klimaet. Vi håper å få til live-deltakelse, det avhenger av teknologien, men uansett skal vi ha dialog.

Liten i det store

Svalbard-Hilde, som hun gjerne omtales som i Negotia, kan Arktis, etter 24 år som aktiv innbygger i landet med de kalde kyster. Hun har mange lange turer og ekspedisjoner i bagasjen. Men noe som likner på ni måneders overvintring i isødet, har hun ikke erfaring med.

– Ja, jeg gleder meg til å være helt koblet fra sivilisasjonen, i ett med elementene, være liten i det store. Samtidig gruer jeg meg for litt av det samme, for hva det fører til av savn og lengsel, det å være så lenge borte fra det vante. Det er vanskelig å vite helt hvordan man vil takle det. Og så kommer nok vi to damene helt sikkert til å gå hverandre litt på nervene innimellom. Det er ikke til å unngå, men det skal vi klare.

– Og mest av alt føler jeg takknemlighet – og ikke så lite stolthet – over at vi har fått med oss så mange viktige aktører på dette prosjektet, og at vi på denne måten kan gi vårt bidrag til å forstå mer av hva som skjer med klimaet på jorda, sier Hilde Fålun Strøm.