– Poenget er tatt

Biologiprofessoren pakker ikke inn faktaene og budskapet, men er samtidig opptatt av å ikke svartmale framtidsutsiktene. Han er tydelig på at vi mennesker har tatt poenget, og minner om at store grep for å redusere forurensing er gjort de seneste tiårene.

– Ting går ikke bare feil vel. Noe er også blitt bedre. Miljøbevisstheten er høyere nå enn for få år siden. Renseteknologien er bedre og utslippene av en rekke miljøgifter er sterkt redusert. Poenget er tatt, verden går ikke under, sier Hessen.

Han supplerer bildet med to konkrete eksempler fra nittenåttitallet, da alle gikk rundt og snakket om sur nedbør og hull i ozonlaget. Det gjør vi ikke lenger. Ikke fordi disse truslene forsvant av seg selv, men fordi det ble tatt grep som ga kontroll på utviklingen.

– På nittenåttitallet fikk vi mye sur nedbør inn over Norge på grunn av utslipp fra fabrikkpiper i Storbritannia, Tyskland og Øst-Europa. Fisken døde ut i innsjøene og kalking for å motvirke ble satt i verk i stor skala. Heldigvis skjønte også britene og de øvrige landene at industrivirksomheten deres var årsaken. Tiltak ble gjort for å gjøre utslippene renere, og sur nedbør er ikke lenger noe vesentlig problem. Det samme gjelder trusselen mot ozonlaget. Miljøfarlige gasser som tidligere ble brukt i blant annet kjøleskap, skumplast og spraybokser, ble forbudt. Og det har snudd utviklingen.

Mer gjenbruk og resirkulering

Men så var det tingene som har blitt verre, da. De tingene som i dag regnes som reelle trusler mot jordas helsetilstand – og dermed mot livsvilkårene for mennesker, dyr og planter. Raske endringer vi allerede ser skumle utslag av. Hvordan skal vi gripe an dette?

– Som sagt har vi hatt kunnskap om det som skjer med klimaet lenge. I hvert fall siden nittensekstitallet har forskere vært klar over at menneskelig aktivitet påvirker jorda. Men det er en langsom prosess å virkelig ta tak i dette, har det vist seg. Vi har kanskje ikke villet helt innse alvoret i det som skjer, kombinert med at vi fra naturens side er utstyrt med tendens til å forsvare egen atferd.

Hessen peker på at utfordringene i stor grad er knyttet til vekst – i vid forstand. Vekst i befolkning, økonomi, markeder, velferd, levestandard – og det hele. Gjenbruk og resirkulering er to stikkord han mener må mer fram i lyset.

– Standardsvaret hvis et produkt ikke virker lenger i dag, er at det ikke lønner seg å reparere. Vi kaster og kjøper nytt i stedet. Det grønne skiftet dreier seg ikke bare om å redusere CO₂-utslippene. Det handler også om å innse begrensningene i ressurser og natur. Forekomsten av grunnstoffet fosfor for eksempel, som benyttes i alt fra kunstgjødsel til mobiltelefoner og ikke minst elbilbatterier, tar slutt en gang. Det er ikke så lenge til heller, hvis det fortsetter som nå.

Utvidet solidaritet

Et av Hessens hovedpoenger er at det må en samfunnsendring til; at vi må begynne å tenke annerledes på alle områder og nivåer; at løsningene ligger i politikk, finans, forskning, produksjon, marked og forbrukeratferd. Han undrer om koronapandemien kan representere et vippepunkt som kan lede verden i en mer solidarisk retning.

– Vi er vant til å tenke framtid i et perspektiv på 15-20 år. Verden er sånn sett ganske kortsiktig. Hvordan kan vi dreie fokuset til å peke lenger fram i tid, og utvide vår solidaritetsbevissthet til å omfatte mer enn de nære omgivelsene? Det mener jeg må være et viktig spørsmål i denne sammenhengen. Sånn sett kan kanskje den globale pandemien vi har opplevd være et vippepunkt. Tenk at den fikk det norske folket til å la være å dra på hytta i påsken. Det er nesten utrolig. Det går an, bare det blir alvorlig og nært nok. Og så har koronasituasjonen gjort det tydelig hvor sårbar tilværelsen er, og hvor viktig det er å samle kreftene for å løse en stor felles utfordring.

Dag O. Hessen går tilbake til utgangspunktet, minner om at klimatrusselen er reell og at den angår alle.

– Det er samfunnets respons på det som skjer som vil være avgjørende for om vi lykkes med det grønne skiftet. Og alle må bidra. Norge kan ikke la være fordi det fins andre land som forurenser mer. Vi kan gjerne si at den største trusselen mot planeten er troen på at andre skal redde den, sier biologiprofessoren.

Og så spisser han det til et budskap det sikkert er like greit å innse først som sist:

– En grønnere framtid innebærer ikke bare å finne opp nye og smartere ting som gjør at vi kan fortsette omtrent som før. Nei, jeg mener ikke at vi skal tilbake til et liv med tolv grader inne om vinteren der vi sitter i lyset fra tranlamper. Men, ja – vi er nødt til å endre måten vi lever på. Rett og slett.