Reportasje

- Du må tåle å stå i smerten

May Ruud Tennebø fører mennesker trygt gjennom essensiell indre smerte. Etter det kan de strekke seg mot drømmen. Enten det er gateungdom i Uganda eller en administrerende direktør i oljebransjen.

Tekst og foto:
Birte Hegerlund Runde

May Ruud Tennebø har funnet en måte å nå inn til ungdommenes hjerter, bak den harde muren de har bygget for å beskytte seg mot den farlige verden de lever i. Hun har brutt seg gjennom mange lag med skall. Lag på lag med både bitterhet, sinne, sorg og skam. May tror vi har vi noe å lære fra gateungdommen her i velferdstaten Norge. Vi må tørre å møte vår egen smerte og sårbarhet slik at vi kan evne å mestre et samfunn i stadig endring.

– Å redde oljebransjen blir for stor oppgave. Jeg har mer tro på at jeg kan være med og redde Afrika.

May Ruud Tennebø er en liten og nett dame fra Kristiansand med blondt halvlangt hår og et åpent ansikt som lyser av mildhet. De smilende øynene bærer på mange historier. Både sin egen og andres. Hjemme i Kristiansand er hun innkjøper i oljeteknologibedriften MHWirth og tillitsvalgt i Negotiaklubben der. Her i Uganda, som hun har reist til hvert år i seks år, er hun May Coach. Hun er her for å hjelpe folk til et bedre liv. Med ord. Ikke penger. Hvordan?

May Ruud Tennebø er ansatt som innkjøper i teknologibedriften MH Wirth i Kristiansand, hvor hun også er tillitsvalgt i Negotia-klubben. Ved siden av driver hun coaching-virksomhet overfor svært forskjellige miljøer, noe denne artikkelen fra Uganda viser.

Håp om en fremtid

Klokka er ti på morgenen. De tredve varmegradene kjøles ørlite grann ned av den svake brisen som ligger over Mbale, en liten by åtte timers kjøretur fra hovedstaden Kampala i Uganda. Sola står høyt på himmelen og de få skyene kan ikke dempe den sterke sola rett under ekvatorlinja. Vi kjører inn en humpete jordvei i slumområdet Mbale. Porten åpner seg og Koko, en tidligere gategutt som ingen har klart å finne noen slektninger til, får lov til å bo her på Youth Center – skolen som skal gi ungdommen fra slummen håp om en fremtid. Coco smiler og de snille øynene lyser opp når han får se May stege ut av Toyota Hiacen.

– May Coach! Hello!!

Et kritthvitt smil åpenbarer seg og to brune armer legger seg rundt halsen på May idet hun stiger ut av bilen inne på gårdsplassen.

Dette er ungdomsavdelingen til gateskolen Child Restoration Outreach (CRO) som ledes av Christine Kamiti og noen lokale lærere og frivillige.

Åpner følelsene

Inne fra murhuset der ungdommene har skole, hører vi høy, flerstemt lovsang som i en gospelkirke. Skoledagen har begynt. Den lokale MayCoach-læreren John Longora starter alltid med å ta frem gitaren og lar ungdommene få åpnet følelsene sine med sang. Håpet er viktig i håpløsheten. Det er mye følelser å ta tak i for ungdommene med så mange vonde historier. Hat, sorg, skam, skyld, bitterhet og sinne. Følelser som coachen May Ruud Tennebø mener så sterkt står i veien for fremtiden deres. Verdi-coaching er hennes verktøy for varig endring.

I dag står coaching på timeplanen. Samtidig jobber sønnen hennes, Christopher Haslerud, med rollespill, legobygging og maling av drømmer på store ark sammen med ungdommene. Kreativiteten skal gi rom for drømmer.

Til bildene nedenfor:

Her innenfor CROs port finner barna trygghet, lek og en pause fra livet på gata. Klarer de å holde seg borte fra gata til de er tenåringer, får de fortsette på Youth Centre noen kilometere lenger unna. Skolen jobber med å skaffe sponsorer som kan betale for skolegangen deres.

Ungdommene ved Youth Center starter dagen på skolen med en kopp grøt. De bor i slummen, og for mange er skolen det eneste stedet de spiser ordentlig mat.

Smerter i 90 sekunder

– Hvilken følelse er det du har? Er det hat? Sinne? Kan du beskrive hvor den er? I panna? I brystet? Hvilken farge har den? Vil du at jeg skal hjelpe deg med å ta den bort?

May står med en av ungdommene foran seg. Faith heter hun. Hun holder blikket hennes intenst fast. Ser henne inn i øynene. Nikker. Som om det er greit å la det slippe. Det smerter hos Faith. May ser det i ansiktet. Hun stiller åpne spørsmål, så et spørsmål som smerter. Hun traff noe der. En tåre kommer. Så en til. Dette er forløsningen, som May kaller det. 90 sekunders smerte må til. Det er nå Faith, sammen med May, kan løfte ut den vonde følelsen. Slik at hun slipper den tunge vekten som hindrer henne i å ta tak i fremtidsdrømmene og gå skritt for skritt i retningen av målet.

May mener at før ungdommene kan tilegne seg kunnskap som kan føre til en bedre verden, så må barn og unge bli trygge på innsiden. Vonde følelser må bort. Det har hun selv erfart. Hun var selv utrygg som liten og hadde liten tro på seg selv, slik at hun ikke evnet å ta inn kunnskap på skolen før hun ble voksen. Derfor er hun så overbevist om at det er viktig å hjelpe ungdommene med mental trening, slik at de kan mestre en skolegang og få høyere utdannelse.

Minst én tåre

Listen er lang med navn på alle May skal coache de to dagene hun er på ungdomssenteret. Hun må være effektiv. Men 15 minutter med hver er bedre enn ingenting. Hun har sett resultater av det. Når tårene kommer, har de åpnet opp. Som May sier, må hun ha en følelsesmessig reaksjon, som for eksempel én tåre, for at det skal fungere. Coachingen skal nå dypt inn. Men for at den skal nå inn, må den altså komme forbi veggen av de destruktive og vonde følelsene. Hun kan se at ansiktene til de hun coacher forandrer seg, av og til etter kun 15 minutter.

May jobber med å utfordre og sette krav og samtidig gi kjærlighet og omtanke som skal så troen på at de kan nå et mål de setter seg. Ungdommene lever under vanskelige forhold. I jordhytter i slummen. Det er utfordrende å forestille seg en bedre fremtid her. Gammelt tankesett har slått rot i kulturen og skaper mange utfordringer for ungdommene. May håper hun kan hjelpe dem til å se sin egen situasjon – og gjøre noe med den.

– De beste lederne

– Disse ungdommene er de sterkeste. Jeg tror de kan bli gode lederne. De har endringsvilje og drømmer stort. De vil bli leger og presidenter. Å ha drømmer er viktig. Jeg har troa på dem, sier May om de hun coacher.

Til tross for at ungdommene lever under forhold som ingen burde leve under, står de opp hver morgen og går på skolen. De vil noe med livet. De ønsker ikke et liv på gata, der de var før de ble plukket opp av programmet til Child Restoration Outreach. Nå ser de at det er håp. Andre som har vært i det samme utdannelsesprogrammet, har blitt advokater og leger.

På veggen inne på lærerværelset henger bilder av uteksaminerte studenter. Problemet er at de tøffe forholdene ungdommene lever under av og til innhenter dem og bringer frem håpløsheten. Mange dropper ut av skolen. De mister håpet. Det er her May mener hun kan gjøre en forskjell. Ved å coache dem til å få tro på seg selv og sine evner. Ved å minne dem på hvor sterke de er som står i det de står i hver eneste dag. Denne styrken mener hun de kan bruke for å nå målet og drømmene sine i stedet for å gjemme seg bak elendigheten og motta medfølelse og bistand.

– Penger hjelper dem ikke. De må gjøre jobben selv, sier May.

Prøvde å ta livet sitt

May har et blikk for mennesker. Hun er topptrent på å se dem. Hun mener selv at det skyldes oppveksten med en mor som hun måtte trø varsomt rundt. Helt siden hun var liten har hun måttet forholde seg til andres sinnsstemninger. Det har hun god bruk for nå som hun jobber med coaching.

Hun er selv et bevis på at coaching nytter.

– Når du er vokst opp med en psykisk syk person har du antenner for dette, sier May.

Starten på Mays liv begynte med en mor som var innlagt på psykiatrisk sykehus. May ble tidlig overlatt til seg selv og utryggheten vokste. I oppveksten dreide livet hennes seg om hennes syke mor. Ingen stilte henne spørsmålet om hvordan May hadde det. Da hun var 15 prøvde hun å ta sitt eget liv med piller. Hun har famlet i usikkerheten, redselen og måtte bli godt voksen og mangt et møte med smerte, før hun skjønte at hennes eget liv kunne ha en dypere mening. En mening som innebar å hjelpe andre til å se sin egen situasjon – og gjøre noe med den.

Samme metode

Det er den samme metoden hun bruker når hun jobber som coach i Norge, på ledere i næringslivet og med ungdommer. Hun må treffe en nerve. Først da kan det gjøre en forskjell. Men det er ikke like raske coaching-konsultasjoner hjemme som her i Uganda. Hjemme har hun bedre tid. Her i Uganda har hun kun to uker i året. Da skal både lærere og elever ved to ulike skoler i to ulike deler av landet få coaching. May tar ut ulønnet permisjon fra jobben i MHWirth for å gjøre dette. Helt uten å tjene en krone. Det er hennes form for bistand.

Ville egentlig bli jordmor

May ville egentlig bli jordmor, men føler hun forløser like mye ved å jobbe med coaching. Hun har den høyeste coachingutdannelsen som finnes i Norge. Utdannelsen er internasjonalt anerkjente metoder som er de samme som benyttes både i Norge og utlandet blant annet når man coacher ledere. Dette kalles effektiv NLP (nevrolingvistisk programmering) og Psykologi – hvor May har en mastergrad og sertifisering i dette. Utdannelsen tilfredsstiller de internasjonale kriteriene ved The Association for Neuro-Lingvistic Programming.

Noe av kunsten er å stille de åpne spørsmålene og å tørre å la de stille pausene være der. Hun husker en gang da hun utfordret en som prøvde å gjøre henne underlegen på et møte hvor hun presenterte noe for avdelingen. Han stoppet henne midt i presentasjonen og sa at ingen skjønte hva hun snakket om. Da hadde hun to valg. Enten å unnskylde seg eller å stille et åpent spørsmål tilbake for å få ham til å forklare. Hun valgte det siste. Hun tok et skritt tilbake, trakk pusten og spurte resten av møtedeltagerne om de hadde samme oppfatning. Det viste seg at de andre hadde skjønt det. Så ba hun mannen om å forklare hva det var han ikke forsto. Da ble det stille.

– Jeg merker at maktmennesker med dårlige intensjoner holder seg langt unna meg, sier hun og ler.

Hun bruker deler av de metodene som brukes ved ledelsescoahcing i vestlige land her i Afrika.

– Det er i mellomrommet mellom mennesker vi kan gjøre en forskjell. For å sitere Per Fugelli, er mennesker menneskets helsekilde, sier May Ruud Tennebø.