Uskifte forutsetter samtykke

Av arveloven § 15 følger det at den lengstlevende ektefellen kun kan sitte i uskifte hvis de særskilte livsarvingene samtykker. Det rettslige utgangspunktet er derfor at særskilte livsarvinger kan kreve arv etter arvelater/avdøde. Et samtykke er frivillig.

Et slikt samtykke kan enten gis etter at arvelater har gått bort eller på forhånd. I de tilfellene de særskilte livsarvingene er mindreårige, kreves det samtykke fra både verge og Statsforvalteren. De særskilte livsarvingene kan sette vilkår for å akseptere at lengstlevende sitter i uskifte og det kan ofte være å anbefale. Typiske vilkår kan være at lengstlevende ikke har anledning til å selge eller pantsette fast eiendom.

Konsekvenser av å akseptere uskifte

Hva er så konsekvensene av å akseptere uskifte fra perspektivet til særskilte livsarvinger?

Lengstlevendes rådighet over uskifteboet er negativt avgrenset. Med dette menes at lengstlevende kan gjøre alt så lenge det ikke strider mot lov, testament eller avtale jf. arveloven § 22. Som et utgangspunkt vil derfor lengstlevende ha anledning til å selge eiendom, pantsette eiendom og generelt disponere over hele formuen i uskifteboet. Denne friheten som lengstlevende har over uskifteformuen, er søkt balansert ved at de særskilte livsarvingene gis adgang til å sette vilkår for samtykke til uskifte jf. arveloven § 15.

«De særskilte livsarvingene kan sette vilkår for å akseptere at lengstlevende sitter i uskifte»

Lengstlevendes rådighet over uskifteformuen

Lengstlevende har en rett til å gi gaver fra uskifteformuen, også av arvelaterens midler. Adgangen til å gi gaver er derimot avgrenset mot gaver som står i «misforhold til boet» og «gavesalg» jf. arveloven § 23. Hvis en gave blir ansett å stå i misforhold til boet vil den kunne omstøtes. Konsekvensen av at en utdeling fra uskifteboet blir omstøtt er at vedkommende som mottok gaven må tilbakeføre verdien av det man mottok.

Retningslinjene for hva som står i misforhold til uskifteboet har blitt trukket opp av Høyesterett i blant annet HR-2022–2157-A:

(…) «en gave som utgjør mindre enn 10 prosent av boets verdi, sjelden vil bli omstøtt, og at en gave som utgjør mer enn 30 prosent, normalt vil bli omstøtt. Jeg mener derfor det gir en viss veiledning å bygge på en «faresone» i området 10 til 30 prosent, der det avgjørende vil være en konkret vurdering. Det må riktignok skje en slik vurdering også der gavens størrelse er utenfor dette området. Men da må det kreves særlige omstendigheter for at mindre gaver skal kunne omstøtes, og for at større gaver ikke skal kunne omstøtes.»

Denne matematiske vurderingen er kun et utgangspunkt og det må også gjøres en konkret vurdering:

«Utgangspunktet er at gjenlevende har rett til å disponere over og forbruke boets midler. Grensen går ved det som ut fra hensynet til førstavdødes arvinger fremstår som misbruk av råderetten.»

Selv om arveloven § 23 setter grenser for hva lengstlevende kan foreta seg, innebærer regelen likevel en viss romslighet for hvilke midler lengstlevende fritt kan dele ut. Hvis uskifteboets formue er større vil det også bety at lengstlevende har en større adgang til å gi ut midler fra uskifteboet.

Foretar lengstlevende en utdeling fra uskifteformuen som står i misforhold til uskifteformuen, så må de særskilte livsarvingene ta ut søksmål innen 1 år etter at de fikk vite eller burde visst om utdelingen. Hvis fristen oversittes vil kravet om omstøtelse tapes. Et søksmål kan fremmes mange år etterpå såfremt det er 1 år innen man fikk vite eller burde visst om utdelingen.

Retten til uskifte kan opphøre

Selv om de særskilte livsarvingene har gitt samtykke til at lengstlevende kan sitte i uskifte, kan det inntre forhold som medfører at man kan kreve at uskiftet opphører. Hvis lengstlevende gifter seg på nytt vil retten til uskifte bortfalle jf. arveloven § 27. En særskilt livsarving kan også kreve uskifteboet skiftet hvis lengstlevende har hatt samboer i to år eller venter barn med samboer jf. arveloven § 27, annet ledd.

De særskilte livsarvingene vil også kunne kreve skifte av uskifteformuen hvis den lengstlevende opptrer på en klanderverdig måte slik at uskifteformuen blir vesentlig redusert eller står i fare for å bli det jf. arveloven § 28.

Grunnlaget for det fremtidige arveoppgjøret

Når lengstlevende dør så er det rettslige utgangspunktet at hele uskifteformuen skal deles likt mellom førsteavdødes og lengstlevendes arvinger jf. arveloven § 28. Dette gjelder såfremt annet ikke eksempelvis er bestemt i ektepakt mellom ektefellene, testament eller i vilkårene som ble satt for at lengstlevende kunne sitte i uskifte. En konsekvens av dette er at de særskilte livsarvingene vil kunne få et større arveoppgjør hvis lengstlevende har opparbeidet seg midler i uskifteperioden.

«Det er en grunnleggende forutsetning for at et uskiftebo skal fungere godt at det foreligger et tillitsforhold mellom de særskilte livsarvingene og lengstlevende.»

En annen konsekvens av uskifte som kan få betydning er at lengstlevende og de særskilte livsarvingene taper sin rett til å gjøre gjeldende skjevdelingskrav jf. ekteskapsloven § 77. Hvis lengstlevende for eksempel eide boligen fullt ut når den giftet seg med avdøde vil ikke arvingene til lengstlevende kunne kreve boligen skjevdelt, og halvparten av verdien vil tilfalle de særskilte livsarvingene til avdøde. Det samme vil gjelde for de særskilte livsarvingene på vegne av første avdøde.

Det er også viktig å være klar over at hvis lengstlevende mottar gave, arv eller betaling fra livsforsikring vil dette inngå i uskifteformuen og komme de særskilte livsarvingene til gode hvis ikke lengstlevende krever skifte innen 3 måneder etter at det ble mottatt jf. arveloven § 21.

Oppsummert så er en grunnleggende forutsetning for at et uskiftebo skal fungere godt at det foreligger et tillitsforhold mellom de særskilte livsarvingene og lengstlevende. Dette siden lengstlevende har relativt frie tøyler for hva man kan foreta seg uten at de særskilte livsarvingene kan gripe inn. Denne tilliten kan også i stor grad skapes gjennom at det settes klare vilkår for uskiftet som kan balansere den friheten som lengstlevende ellers ville hatt etter arvelovens reguleringer.

Er man usikker på hvorvidt man skal samtykke til uskifte, kan det være verdt å rådføre seg med advokat for å få en oversikt over konsekvensene av uskifte i den aktuelle saken og eventuelt hvilke vilkår som bør settes for uskiftet.