Gjenoppretter kontakt mellom familiemedlemmer

HVEM: Anne Linckert

HVA: Seniorrådgiver

HVOR: Røde Kors, Oppsporingstjenesten

Jeg jobbet med en sak som vi fikk landet for noen uker siden. Det var to søstre som hadde reist fra et land i Afrika og til Norge hver for seg, og ikke fant hverandre igjen. De hadde vært borte fra hverandre over lengre tid. Vi klarte å forene dem, og det er sånne øyeblikk som gir ekstra mening i arbeidshverdagen.

I Oppsporingstjenesten til Røde Kors i Norge er vi to ansatte. Vi er et lite team stasjonert ved hovedkontoret i Oslo, som håndterer over 200 nye saker i året. Vi komplementerer hverandre, samarbeider tett og er avhengig av nøyaktighet og grundighet i arbeidet vårt. Vi kjenner organisasjonen svært godt både internasjonalt og nasjonalt. Sakene våre handler om personer som har mistet kontakt med familiene sine på grunn av krig, konflikt, migrasjon og katastrofer.

Et typisk tilfelle kan være en gutt i kanskje 13–14-årsalderen fra Afghanistan, som har lagt ut på veien alene for å finne et bedre liv, og endt opp her i Norge. Når han kommer i kontakt med oss og ønsker å finne igjen familien sin, så setter vi i gang et søk og lukker ikke saken før vi har et svar. Men noen ganger må vi dessverre også innse at vi ikke lykkes i letingen.

Det er et stort nettverk av ansatte i Oppsporingstjenesten til Røde Kors og Røde Halvmåne over hele Europa og verden, og vi er jevnlig i kontakt med hverandre i forbindelse med de sakene vi jobber med. Røde Kors er som kjent den største frivillige organisasjonen i verden. Det er de frivillige som bærer aktivitetene.

Norges Røde Kors ble stiftet i 1865 og Oppsporingstjenesten startet en forsiktig aktivitet i 1938. Den var tenkt som en midlertidig ordning, men har vært en permanent humanitær aktivitet for oss siden. Alle konflikter og uroligheter medfører mange savnede. Historiske hendelser som kan nevnes i den sammenhengen er for eksempel andre verdenskrig, balkankrigen, tsunamien i Sør-Asia, migrasjonsstrømmen over Middelhavet og nå sist situasjonen i Ukraina.

I en jobb som denne er det naturlig nok mange triste ting vi kommer borti. For eksempel når det handler om familiemedlemmer som sitter i fangenskap. Noen historier berører sterkere enn andre, særlig når det er barn involvert, det kan være tøft, og man må ha nødvendig profesjonalitet i håndteringen og holde historien litt på avstand.

Jeg har jobbet i Røde Kors i 15 år, og hatt denne jobben i fire av dem. Før Oppsporingstjenesten jobbet jeg med beredskap. Utdanningsbakgrunnen min er ganske bred, jeg har en Master of Art innen fagfeltene internasjonalisering, administrasjon, kommunikasjon og formidling, og for tiden er jeg i gang med et utdanningsløp innen programmet RITS (Rekonstruksjon og integrasjon av traumatisk stress), som handler om samtale med mennesker i krise.

En god arbeidsdag eller -uke for meg er når jeg er a jour med e-post og har svart ut saker jeg har jobbet med på en god måte. Og så vil jeg gjerne si at de personene vi hjelper nesten uten unntak er veldig takknemlige for det vi gjør for dem. På vegne av arbeidsplassen er det også fint å oppleve den tilliten folk generelt har til Røde Kors. Det varmer.

Det gir stor mening å bistå med å lete etter og – der det er mulig – gjenopprette kontakten mellom familier. Og, hvis noen som leser dette kjenner noen som savner noen og som trenger hjelp, så må de ta kontakt med Oppsporingstjenesten i Norges Røde Kors.

(Fortalt til redaksjonen)